Geriatri

  • Ereksjonssvikt

    Ereksjonssvikt

    Innledning

    Ereksjonssvikt er et vanlig problem. Ereksjon skjer ved at muskelatur i penis slapper av, så penis kan fylles med blod. Stimuleringen av ereksjon er en ryggmargsrefleks som kan påvirkes av både det man ser, føler, lukter og fantaserer om.

    Penis innerveres av en rekke forkjellige nervesystemer, kalt sympatiske, parasympatiske og somatiske nervefibre. Dersom disse nervene skades, som for eksempel etter prostatakirurgi eller kirurgi på blære eller tarm, så kan ereksjonssvikt være en komplikasjon. Noen ganger kan erektil dysfunksjon være en såkalt kolibri-sykdom, altså et symptom som oppstår før annen sykdom har rukket å gi symptomer.

    Årsaker til ereksjonssvikt

    Det finnes en rekke forskjellige årsaker til ereksjonssvikt. Man skiller mellom

    • Psykolsosiale årsaker. Det er svært normalt å kunne oppleve nedsatt ereksjon grunnet for eksempel stress eller nedsatt lyst
    • Legemidler. Enkelte legemidler kan relativt ofte føre til erektil dysfunksjon. Eksempler er noen typer antidepressiva, antipsykotika, blodtrykksmedisiner og medisiner som virker på hormonsysemet (antiandrogener)
    • Hormonelle årsaker. Nedsatt produksjon av testosteron er en viktig årsak til ereksjonssvikt.
    • Nevrologiske skader. Nevrogen erektil dysfunksjon, som det også kalles, kan skyldes ulike typer skader og sykdom i hjernen, ryggmargen eller nerver som går ut fra ryggmargen (perifere nerver). Ved ryggmargsskade kan pasienten ha ereksjon, men denne kan komme uten noen bestemt stimulus, og er ofte kortvarig.
    • Skader eller misdannelser på blodkar. Vaskulær erektil dysfunksjon kan ha flere årsaker. For eksempel kan det finnes feil på blodårer fra penis, som gjør at for mye blod dreneres og ereksjonen svikter. Tidligere ble det gjort mye kirurgi på dette, men man har i dag gått bort fra dette.
    • Operasjonsskader. Flere typer kirurgiske operasjoner kan føre til skader på nerver og blodkar til penis.
    • Kroniske sykdommer. Pasienter med sykdommer som diabetes, nyresvikt, angina, depresjon og angst vil oftere slite med nedsatt evne til å få ereksjon.
    • Naturlig aldring. Seksualfunksjon vil falle med økende alder. Dette er helt normalt.
    • Morbus Peyronie er en tilstand der det dannes plakk og forkalkninger inni svamplegemet i penis. Dette kan oppstå etter traumer eller uten åpenbare årsaker. Dette gir ereksjonssvikt og smerter, og er også en av de vanligste årsakene til skjev penis

    Utredning av ereksjonssvikt

    Hos legen vil man forsøke å avdekke om den erektile dysfunksjonen er nyoppstått, om det forekommer spontan ereksjon om natten eller morgenen, om man har hatt lignende problemer tidligere, om man klarer å ha ereksjon alene eller sammen med en bestemt partner, om det finnes andre årsaker som stress, om pasienten har sexlyst, om puberteten har vært normal, øvrige sykdommer, legemidler og operasjoner.

    De fleste friske menn har ereksjon omtrent hver 3.-4. time gjennom natten. Dersom man har dette, fungerer nerver og blodårer tilstrekkelig til å gi en reisning. Legen kan da utelukke at det er skader på nerver og blodkar. Det hender også at pasienten har ereksjonssvikt bare i enkelte situasjoner, for eksempel sammen med sin faste partner, eller ved stressende situasjoner.

    Det er også vanlig at legen gjør en fysisk undersøkelse av kjønnsorgan og testikler. I noen tilfeller kan man gjøre en Diagnostisk intrakavernøs injeksjon. Dette er en injeksjon av et stoff inn i svamplegemet i penis som gjør at man får ereksjon. Denne undersøkelsen kombineres med en ultralyd undersøkelse for å se etter unormal blodstrøm i penis.

    Behandling av ereksjonssvikt

    Generelle tiltak dersom en spesifikk tilstand som kan behandles medikamentelt eller kirurgisk ikke påvises, kan være samtale med psykolog eller sexolog, eller seponering av legemidler som kan gi ereksjonssvikt.

    Legemidler. Ofte kjent som viagra. Er en medisin som forsterker en normal ereksjon. Dette er et førstevalg ved de fleste typer ereksjonssvikt der årsaken primært er psykososial.

    Injeksjonsterapi. Brukes for å injisere et legemiddel kalt prostaglandin E1 eller papaverin injiseres inn i penis. Mange pasienter synes det fungererer greit å sette en injeksjon selv, om det er dette som skal til for å få en ereksjon.

    Vakuumpumpe er en vakuumpumpe som settes på penis, som suger blod ut i penis. Dette gir ofte en kraftig ereksjon, men ofte kan den være kortvarig.

    Penisring. Kan brukes for en kraftigere og mer langvarig ereksjon. Brukes også sammen med vakuumpumpe. En del pasienter synes penisring er smertefullt.

    Penisimplantat er en løsning dersom ingen andre tiltak har effekt. Ved dette inngrepet erstattes svamplegemeet i penis av kunstige implantater, og som pumpes opp med en pumpe i skrotum. Inngrepet er irreversivebelt. Ettersom glans penis ikke påvirkes, bevares normal sensorikk.

    Referanser

    Erectile dysfunction, NEJM

  • Hoftebrudd

    Hoftebrudd

    Innledning

    Hoftebrudd er en svært vanlig brudd som er assosiert med høy alder og beinskjørhet. Norge ligger på toppen i forekomst av hoftebrudd. Tilstanden er langt vanligere (3:1) blant kvinner. Det vil bli langt flere personer som får hoftebrudd i framtiden, da andelen av eldre personer øker kraftig.

    Et hoftebrudd kan få alvorlige konsekvenser for den som blir berørt. Dessverre er det omtrent 25% som ikke vil overleve det første året etter bruddet. Prognosen blir dårligere jo mer skrøpelig pasienten er.

    De fleste hoftebruddspasienter er eldre mennesker. Mange har hatt behov for ganghjelpemidler, omtrent en av tre har kognitiv svikt. Fall direkte mot hoften fra egen høyde er vanligste skademekanisme

    Symptomer og funn

    • Smerter i hofta
    • Beinet er ofte utadrotert og kortere en den friske foten
    • Klarer ikke å belaste foten
    • Hevelse
    Lårhalsbrudd, også kjent som fractura colli femoris, er en av de aller vanligste typene brudd i hoften.

    Diagnostikk

    Dersom det kommer inn en pasient med typiske symptomer og funn vil legen ta et røntgenbilde av hoften. Dersom man ikke finner noe på røntgen, men man fortsatt mistenker hoftebrudd, vil man gjerne ta et MR- eller CT-bilde.

    Behandling av hoftebrudd

    Hoftebrudd skal nesten alltid opereres. Som regel ønsker man å operere bruddene så raskt som mulig, helst innen 24 timer etter skaden. Mens man venter på operasjon vil pasienten bli smertelindret og bruddet stabiliseres. Smertelindring kan foregå ved at pasienten får smertestillende medisiner og/eller ved at en spesialtrent lege (anestesilege) bedøver en stor nerve i benet (femoralis nerveblokkade).

    Ved operasjon finnes det flere muligheter avhengig av hvor bruddet sitter og hvordan det ser ut. Ofte vil man kunne behandle bruddet ved å sette inn en protese (halv- eller helprotese). I noen tilfeller skrur man inn skruer i istedenfor en protese. Dersom det er et brudd som sitter lenger ned på lårbenet blir man ofte operert med en såkalt margnagle.

    Et av de viktigste målene for behandling er å få pasienten opp på beina etter operasjonen.

    Møtet med legen

    Når du som pasient eller pårørende kommer inn på sykehuset vil du gjerne få informasjon av sykepleier eller lege om videre forløp. Det kan være en stressende situasjon både for pasient og pårørende. Pårørende og pasienter som skal snakke med lege eller annet helsepersonell kan ha god nytte av disse tipsene:

    • Still spørsmål når du ikke skjønner. Av og til kan det være at legen forklarer ting på en vanskelig måte. Legen er der for å forklare ting til deg deg så du skjønner de. Vær ærlig og spør om legen kan forklare det på nytt dersom du ikke skjønner
    • Skriv ned dine spørsmål på et ark. Ofte kan man glemme å spørre alle spørsmålene man har. Skriv derfor ned alle spørsmål du måtte ha. Presenter dette for legen, så kan dere gå gjennom spørsmålene en etter en. Eksempler på spørsmål kan være:
      • Hvordan foregår operasjonen?
      • Hvor lenge må barnet være på sykehus?

    Les også våre 12 tips til hvordan man forbereder seg til legetimen

  • Delirium

    Delirium

    Hva er delirium?

    Delirium, også kalt delir, er en tilstand med med akutt innsettende forvirring hvor hjernens funksjoner ikke fungerer som de skal. Tilstanden utløses ofte av sykdom eller skade hos allerede svekkede personer.

    Delirium er svært vanlig, og rammer omtrent 30% av eldre som legges inn på sykehus. Blant eldre pasienter som legges inn på intensivavdeling har omtrent halvparten delirium.

    Et delir fører til økt dødelighet, flere komplikasjoner og lengre sykehusopphold.

    Risikofaktorer og utløsende årsaker

    En frisk, ung person kan også få et delir. Men det skal langt mindre til for at det oppstår et delir hos en person som allerede er svekket fra før. Derfor er det vanligst at de som utvikler delirium er eldre personer med underliggende sykdom.

    De viktigste risikofaktorene for delirium inkluderer:

    • Økende alder
    • Lavt funksjonsnivå
    • At pasienten står på mange medisiner
    • Demens

    Vanlige utløsende årsaker:

    • Akutt sykdom, som for eksempel urinveisinfeksjon eller lungebetennelse
    • Kirurgisk behandling
    • Skade, som for eksempel hoftebrudd eller hjernerystelse
    • Enkelte legemidler, som for eksempel sterke smertestillende eller antipsykotiske medikamenter
    • Alkoholiserte personer som plutselig slutter å drikke kan utvikle et delirium. Da kalles tilstanden delirium tremens

    Symptomer og tegn ved delirium

    De viktigste symptomene:

    • Kraftig oppmerksomhetssvikt og kognitiv svikt som har oppstått i løpet av kort tid
    • Usammenhengende tale
    • Forstyrrelser i døgnrytme
    • Et hypoaktivt delir betyr at pasienten er sløv og har et lavt bevissthetsnivå. Ved et hyperaktivt delir er pasienten derimot urolig og av og til aggressiv
    • Følelsesmessige forstyrrelser som depresjon, angst eller irritabilitet

    Utredning ved mistenkt delirium

    Utredningen av deliriske pasienter er todelt. Legen skal finne ut om pasienten har et delir, og i så fall hva som har utløst den deliriske tilstanden. Legen må også utelukke at de deliriske symptomene ikke skyldes annen sykdom som depresjon, demens eller psykose.

    Utredningen av deliriske pasienter innbærer blant annet:

    • En grundig klinisk undersøkelse med sjekk av blodtrykk, temperatur, puls og oksygenmetning i blodet
    • Ta blodprøver for en rekke sykdomstilstander
    • Gjøre røntgenundersøkelser
    • Urinprøver

    Det er ingen blodprøver eller spesielle undersøkelser som kan bekrefte tilstanden delirium, men heller en bredere vurdering som innebærer at legen vurderer:

    • Om pasienten har symptomer på delirium
    • Om tilstanden er utløst av en underliggende årsak som for eksempel akutt skade, sykdom eller abstinenser
    • Pasientens sykdomshistorikk
    • Tester for å teste pasientens evne til oppmerksomhet. For eksempel vil en delirisk pasient kunne ha problemer med å telle baklengs fra 10 til 1, eller si ukedagene eller årets måneder baklengs

    Behandling

    Blant de viktigste tingene man gjør i behandlingen er:

    • Tiltak rettet mot underliggende årsaker til deliret. Dette kan for eksempel være å gi antibiotika dersom pasienten har en infeksjon, eller å operere pasienten hvis han eller hun har pådratt seg et brudd
    • Smertelindring
    • Ernæring og væske
    • Skjerming av pasienten. Deliriske pasienter blir ofte lagt på enerom med kontinuerlig tilsyn
    • Pleie og omsorg
    • Besøk av pårørende vil ofte være positivt for pasienten
    • Noen pasienter har bruk for beroligende medikamenter, men dette bør unngås dersom det ikke er helt nødvendig

    Prognose

    Pasienter med delirium har generelt dårligere prognose enn pasienter uten delirium. De må ofte ligge lengre tid på sykehus, har høyere dødelighet og har dårligere resultat av rehabilitering.

    Allikevel er det viktig å si at delirium ofte har god prognose ved rask utredning og behandling av underliggende årsak. Dersom deliret oppdages og behandles raskt er tilstanden reversibel.